Usikkerhet på hva det innebærer å være fosterforeldre, kan dukke opp både i situasjoner knyttet til samvær og i flere andre situasjoner i fosterhjemsplasseringer. Fosterbarnet befinner seg oftest mellom to foreldrepar, og må forholde seg til begge. For mange fosterbarn er begge foreldreparene viktige, enten det gjelder midlertidige eller langvarige plasseringer.

I noen saker går dette greit. I andre saker kan forholdet mellom fosterforeldre og opprinnelsesforeldre være anspent, og fosterforeldrene kan bli usikre på hva slags rolle de egentlig har eller skal ha i fosterbarnets liv. Dette kan bli satt på spissen når det er samvær og de tre partene er i kontakt med hverandre, direkte eller indirekte.

Pkt. 5.3 i Fosterhjemsavtalen viser at fosterforeldre har en klar foreldrerolle. Alt det som forventes av daglig omsorg for fosterbarnet, er der knyttet til fosterforeldrerollen. Allikevel kan det oppstå usikkerhet, og usikkerheten må da ligger i den følelsesmessige involveringen med barnet.

Fosterbarn er jo i den spesielle situasjonen å stå mellom to sett foreldre, og begge er av stor betydning. Fosterforeldre på sin side kan tenke at det er viktig for fosterbarnet deres å bevare og eventuelt videreutvikle tilknytningen til sine foreldre og at de må holde seg litt tilbake følelsesmessig for ikke å gjøre situasjonen vanskelig for fosterbarnet.

Fosterforeldre kan også ønske å beskytte seg selv mot sterk følelsesmessig involvering med fosterbarnet. Fosterhjemsplasseringer er jo i utgangspunktet midlertidige, noe som betyr at det ligger en avskjed et sted der i framtiden. Det kan det være vondt å tenke på, og forståelig å ønske å skjerme seg mot.

Men det viktigste for fosterbarnet er å ha mennesker rundt seg som satser alt. Så langt fosterbarnet lar deg få lov, skal du gi den daglige omsorgen med det du har av varme og kjærlighet. Å reservere seg betyr at fosterbarnet blir gående i et følelsesmessig tomrom, noe som med sikkerhet forlenger og vanskeliggjør den tilhelingen som det ligger i å vite at noen bryr seg ordentlig om en.

Så vil det være kortere eller lengre perioder hvor fosterbarnet ikke orker å ta imot det du har å tilby. Da er det du som blir satt på vent, noe som kan gi opphav til tvil og usikkerhet. Dette kan du trenger hjelp og støtte for å forstå og leve med.

Det viktigste er å ikke reagere på fosterbarnets avvisning med å avvise tilbake.

- Spesialist i klinisk psykologi, Vigdis Bunkholdt