Dette er en kronikk skreven av generalsekretær i Norsk Fosterhjemsforening, Tone Granaas. Kronikken er publiser i avisen Vårt Land.
«Julie» (9) bor i et fosterhjem. Hun har fluktplanen klar, i tilfelle hun blir tvunget til å besøke sine biologiske foreldre.
«Men hva gjør du hvis du må møte mamma eller pappa?» Spørsmålet stilles av en samværsmotivator som barnevernstjenesten har satt inn som tiltak, for at «Julie» skal endre mening og dra på de tre fastsatte samværene i året med sin mamma og pappa.
Da forteller «Julie» klart og tydelig om sine to planlagte fluktruter. Både inne i huset der hun bor og ute. Hun har sagt mange ganger, i mange år at samvær – det vil hun ikke ha. Det er ikke få personer «Julie» må fortelle dette til igjen og igjen – flere ganger i måneden i mange år!
Tanken på å gjennomføre samvær med sine foreldre gir «Julie» stor frykt og redsel. Hun har en indre beredskap, og får aldri ro i et system som presser på at hun må ha samvær med sine biologiske foreldre.
Ikke til beste for alle barn
«Julie» sin historie er dessverre ikke den eneste der norske myndigheter ikke lytter til barn i fosterhjem sine meninger, og heller ikke vektlegger deres meninger før de beslutter hva hvert enkelt barn må leve med. Norsk Fosterhjemsforening er bekymret over historier fra medlemmer som tyder på at ivaretakelsen av barnets beste settes til side. Ingen barn kan tvinges fysisk til samvær mot sin vilje!
Det kan se ut som om barnets menneskerettigheter etter barnekonvensjonen daglig blir brutt av myndighetene for barn som er under offentlig omsorg.
Norsk Fosterhjemsforening mener det er bra at barnevernet, etter at Norge ble dømt i flere saker i Den europeiske menneskerettsdomstolen(EMD), må utøve individuelle vurderinger i hvert enkelt tilfelle, og ikke bruker en «one size fits all»-oppskrift på fastsettelse av samvær og tilbakeføring. Foreningen jobber sammen med Organisasjonen for Barnevernsforeldre i Brobyggerprogrammet, for å få til bedre samarbeid mellom foreldre, fosterforeldre og barnevernstjenestene, for at fastsatte samvær og gjenforeningsmålet utøves til barnets beste.
Men det er ikke slik at dette er til det beste for alle barn. Det er mange barn i fosterhjem, som etter dommene i EMD, opplever å få en ny hverdag med flere uønskede samvær med foreldre. Flere opplever også en ny midlertidighet i forhold til om de skal flyttes hjem igjen til foreldre og ikke bo videre i fosterhjemmet.
Trygghet i fosterhjemmet
Hvert enkelt barn er unikt, og fosterhjemsomsorgen er en spesialisert tjeneste. Skreddersøm er nødvendig i hver enkelt situasjon, slik som saker om samværfastsettelse. I dette komplekse landskapet av jus, barnevernfaglige vurderinger, helse og følelser, må vi sørge for at barna opplever en trygghet i fosterhjemmet. Dette til tross for at det henger en midlertidighet og usikkerhet over barnets oppvekstsituasjon: Hvor skal jeg bo, og hvem skal passe på meg fremover?
Vi må trygge og legge til rette for langsiktige og varsomme prosesser. Hensynet til barnet må aldri tilsidesettes, og barn i fosterhjem må ikke utsettes for en ny omsorgssvikt av det offentlige.
«Julie» og de av hennes like må bli hørt og trodd, og tatt på alvor i beslutningene som utøves av myndigheter og rettsvesen. Dette er de barna som tydelig og klart sier ifra at: Jeg vil ikke på samvær! – og de gjør det igjen og igjen. Disse barna må få lov å leve sine liv der de er trygge, der de kan utvikle seg og der de kan få reparert skader som er påført av omsorgssvikt i et ungt liv. Dette dreier seg om å lytte til barnas mening og vektlegge den i vurderingen av barnets beste.
Denne situasjonen viser også at barn i fosterhjem og deres omsorgsgivere har svak rettssikkerhet. I de tilfeller der myndighetene trår feil, påføres ofte barnet ytterligere belastninger. Utvikling og livsmestring stagnerer.
Hvem taler barnets sak?
Hvem skal snakke barnets sak når barnet ikke blir hørt? Foreldrene? De er ofte i en livssituasjon der de ikke evner dette. Fosterforeldrene? Sannheten er at fosterforeldre er ofte de som kjenner barnet best, men fosterforeldre har ingenting de skulle ha sagt når det kommer til bl.a. fastsettelse av samvær. De har ingen partsrettigheter og ingen uttalerett. Så hvem taler barn i fosterhjem sin sak i de tilfeller der myndighetene gjør gale eller dårlige beslutninger?
Samvær bør være en rettighet barnet har, ikke en plikt. Ved tvil om hva som er riktig avveining, skal tvilen komme barnet til gode, ved å ivareta barnets behov for beskyttelse og omsorg.
Julie har to fluktplaner klare hvis noen vil tvinge henne til samvær. Jeg skulle ønske hun ble forsikret om at hun aldri trenger å bruke dem – er det noen som kan gjøre det?
