Begrepet «toleransevinduet» brukes til å forklare optimal energi for å lære og utvikle seg best mulig. Vår energi er nært knyttet til følelser og opplevelse av fare. Er vi redde får vi umiddelbart ekstra energi i kroppen, slik at vi kan beskytte oss gjennom å flykte eller kjempe. Barn som har vært mye redde, blir lett stresset og kan få problemer med å tilpasse sin energi. Barn som har opplevd vonde ting har ofte et smalt toleransevindu og det skal lite til før de kommer ut av sonen for optimal læring. Mange barn som har vært mye redde kan enten bli «overaktivert» (for mye energi) eller underaktivert (for lite energi).
Overaktivering kan blant annet vise seg som uaktsomhet, hyperaktivitet, uro, opposisjon og aggresjon. Underaktivering kan blant annet vise seg som at barnet blir føyelig, underkastende, slapp, nummen og trøtt. Felles for barn som har opplevd mye vondt og som har måtte forholde seg til uforutsigbarhet og stress er at de har vært mye utenfor sitt toleransevindu. Dette kan ha preget tidlige utviklingsoppgaver som handler om å lære seg å regulere indre tilstander. Det kan handle om å lære seg å falle i søvn, om å våkne om morgenen, om å hvile, leke og utforske. Små barn er helt avhengig av voksne for å lære seg selvregulering.
Gjennom den voksnes ytre regulering (trøst, omsorg, tilrettelegging) får barnet gjentatte erfaringer med å finne roen sammen med andre og etter hvert vil barnet lære seg å regulere indre tilstander og følelser på egen hånd. På denne måten utvides toleransevinduet slik at barnet gradvis lærer å tåle mer stress og utfordringer. Dersom det er har vært manglende omsorg kan barnet få grunnleggende reguleringsvansker som igjen vil påvirke senere utviklingsoppgaver. Omsorgssvikt og tidlig traumatisering kan medføre en form for tilstandsskifteforstyrrelse der barnet strever med å tilpasse sin tilstand til det som skjer her og nå. Dette kan blant annet medføre vansker med endringer og overganger fra en situasjon til en annen. Det skal lite til før barnet kommer ut av sitt toleransevindu. Situasjoner som er utfordrende kan sette barnet i alarmberedskap, og gjøre at barnet viser sterk motstand, eller apati i møte med utfordringer.
Dette kan få store konsekvenser for barnets utvikling fordi de hele tiden blir hengende etter andre barn som tar utfordringer på strak arm, og stadig lærer seg nye ting. Mange barn utsatt for omsorgssvikt og traumer er emosjonelt sett langt yngre enn kronologisk alder. Likevel blir de ofte møtt med aldersadekvate forventinger som gjør at de opplever manglende mestring og ofte føler seg inadekvate. Utfordringen for oss voksne er å gi barna tilstrekkelig med støtte og utfordringer som barnet kan mestre uten å hele tiden gå utenfor toleransevinduet. Gjennom å hjelpe barnet å komme tilbake til toleransevinduet når det har vært stresset vil bidra til styrke barnets kapasitet til selvregulering.
Hva kan jeg som omsorgsgiver gjøre?
-Vær oppmerksom på hva som virker beroligende og stressende på barnet.
-Hva slags hjelp trenger barnet i overgangssituasjoner (fra hjem til skole/barnehage)? -Når er barnet ditt mest tilgjengelig for kontakt (innenfor toleransevinduet)?
-Hva gjør at barnet kommer ut av toleransevinduet?
-Hva hjelper barnet tilbake i toleransevinduet?
For å få kontakt med barnet er det viktig at både den voksne og barnet er innenfor sitt toleransevindu. Når vi som omsorgsgivere er utenfor vårt toleransevindu, så vil det eskalere tilstanden til barnet. Vær derfor oppmerksom på hvordan du har det når du er underaktivert (for lite energi) eller overaktivert (for mye energi)?
Hva hjelper deg med å komme tilbake til ditt toleransevindu slik at du best mulig kan hjelpe barnet?
– Psykologspesialist Mari Kjølseth Bræin, RVTS
